Hva vil du bli når du blir stor?

På ferie tidligere i år ble jeg kjent med en 12 år gammel jente og moren hennes. Jeg pratet en del med jenta, Clara, og en dag spurte hun hva jeg vil når jeg blir stor. Nå, et slikt spørsmål ville vanligvis fått meg til å smile og si noe sånt som at «jeg er allerede stor, jeg». Jeg er heldig som har en jobb som jeg trives i og fått jobbe med noe jeg synes er interessant og utfordrende. Men denne gangen bestemte jeg meg for å ta spørsmålet alvorlig, og svare ærlig og som best jeg kunne. Så jeg fortalte Clara at helt siden jeg gikk på barneskolen har jeg drømt om å bli forfatter. Og i stedet for å smile bort svaret mitt, tok Claras mor meg alvorlig og spurte hva jeg gjorde for å oppnå dette. Vel, ingenting, faktisk, da jeg for lenge siden har skrinlagt denne drømmen som, vel, en drøm. Men reaksjonen hennes fikk meg til å innse – for en interessant følelse det var å bli tatt alvorlig på noe som for meg bare var en barnslig drøm! Denne lille samtalen har fått meg til å tenke mye i ettertid, på hva det vil si å bli stor, og hva det vil si å ville «bli noe».

«Hva vil jeg bli?» er egentlig et interessant spørsmål, men besvares vanligvis med et yrke. Når vi treffer nye mennesker får man også ofte spørsmålet «hva jobber du med?». Dette spørsmålet indikerer at jobben er det som definerer oss, mens det egentlig er så mye mer. Og hva når man har oppnådd dette, har fått en jobb og slått seg ned – slutter vi da å vokse, å bli mere? Det er heller ikke alle som trives i jobben sin, som gir enda en grunn til å være forsiktig med dette spørsmålet. En venn av meg spør heller folk «hva gjør du i livet?» (han har også skrevet om å bli voksen, her: http://apcdaily.wordpress.com/2012/07/21/by-the-way-what-do-you-want-to-be-when-you-grow-up/). Dette åpner for en helt annen type refleksjon og samtale. Hva jeg gjør? Jeg jobber forsåvidt, med FN i Darfur, men det jeg helst vil at folk skal vite om meg er at jeg liker å reise, drikke øl og le med gode venner, at jeg trives best i virkeligheten som finnes utenfor Facebook og internett, og at jeg prøver å være et godt menneske, som jeg noen ganger lykkes med, andre ikke. Og spesielt disse dager når jeg er på jakt etter ny jobb og bosted, prøver jeg å finne ut av hva jeg vil bli når jeg blir stor.

Samtalen med Clara og moren var en tankevekker for meg. Det er aldri for sent å begynne med noe nytt, og «bli» noe annet eller mer enn det vi allerede er. Jobben vår er nettopp det – en jobb. Folk defineres ikke av jobben de har, men av hvem de er – og sistnevnte velger vi helt selv. Hva vi gjør, hvem vi omgås, hvor og hvordan vi bor, hvordan vi oppfører oss. Samtalen med Clara minnet meg på at jeg faktisk kan gjøre hva jeg vil, uten å la det jeg allerede gjør, eller «er», stoppe meg. Så nå leker jeg litt med tanken på å skrive, eller tegne, eller gjøre ting som verken tjener meg penger eller voksenpoeng. Det er en spennende og befriende følelse!

Hva jeg vil bli? Jeg vil vel, i det hele tatt, bli meg selv, den beste meg selv jeg kan bli. Det er vel det vi alle vil. Så vi får bare ta tiden til hjelp og finne ut hvordan vi skal få til det. Hva vil du bli når du blir stor?

Clara, Astrid, Harriet og meg i Petra, Jordan

Godt nytt år, godtfolk!

2011 var et langt år. Langt. Som i innholdsrikt, krevende, slitsomt, lærerikt og endelig – over. Det var fullt av fantastiske mennesker, men dessverre også en god porsjon dårlige. Det er vel det som kalles balanse? Det beste med et slikt år er at man er mye bedre forberedt på hva som kommer fremover. Tøffe dager på jobben? Håpløse romkamerater? Avviste søknader? Sosial isolering? Kjærlighetstrøbbel? Lav selvtillit? Krise i verden, blant venner, inne i eget hodet? Been there, done that, prøv igjen! – Jeg er bedre forberedt denne gangen. Darfur, og Livet, kommer alltid til å slenge litt av hvert mot meg, og oss. Det eneste vi kan gjøre for å sikre oss mot sammenbrudd er å bygge en solid indre mur av ro, selvtillit, gode venner og positive tanker. Bring it on, verden, den Marte du møter i 2012 er en oppgradert og forbedret versjon av den som kranglet seg gjennom 2011.

Mine nyttårsforsetter for 2012 er for det meste ting som vil gi meg en bedre balanse i livet, mellom meg og andre, og mellom jobb og ‘liv’. Jeg skal bruke hendene mine mer, lage ting, hekle, tegne og skrive (denne bloggen blir en del av det). Jeg skal bake mer, brød og muffins (må ikke bli altfor ambisiøs, synes jeg), og danse, og synge karaoke. Jeg skal bli flinkere til å uttrykke meg selv, både i jobben og til de menneskene i livet mitt som betyr mye for meg som venner og bekjente. I 2011 var jeg både for travel og for sliten til å gi nok av meg selv til andre, og livet er rett og slett for kort til slike tullete unnskyldninger. Så da får jeg jobbe mindre, passe på å ta helger seriøst og ta pauser når jeg trenger det.

Å bo og jobbe i Darfur er ikke akkurat det beste utgangspunktet for en god balanse i livet. Det er nettopp derfor vi som bor her må ta grep og aktivt jobbe for å ha det bra, med oss selv og med hverandre. Hverdagen i en krigssone kan, ikke overaskende, være nokså krevende. Da er det desto viktigere at vi ler når vi kan, tar oss en fest selv om vi bare er tre til stede og Pepsi er det sterkeste vi har å drikke, og passe på å ikke la alle problemer (være seg håpløst byråkrati, korrupt militær eller forsinkete fly) irritere oss. Jeg merker godt at jeg har fått kortere lunte av dette stedet. Men da et av mine mer personlige nyttårsforsetter er å være mer standhaftig og selvsikker, er det kanskje ikke så ille? Jeg håper 2012 vil ha alt det gode som 2011 hadde, mindre av det trasige, og i stedet nye spennende og hyggelige utfordringer. Og det samme ønskes dere alle! Godt nytt år, og lykke til!

En symbolsk nyttaarsaften i Pristina, Kosovo, med Emilie, et av de fantastiske menneskene jeg har vaert saa heldig aa bli kjent med i Darfur

Hurra for 17. mai!

Jeg har feiret noen 17. mai’er i utlandet i mitt liv, og de har alle vaert flotte med (ulovlig) importerte poelser, Idun ketchup (for hjemmefoelelsen heller enn smakens del), vafler og det som fantes av roemme-substitutter. I dag, Norges nasjonaldag 2011, staar stua litt annerledes. Darfur er jo ikke kjent for bunader og norske flagg. Hadde jeg bare vaert i El Fasher, der de norske politifolka har medaljeparade i dag! Da hadde jeg kanskje faatt et stykke faarepeolse og melkesjokolade ogsaa. I dag har derimot Darfur-eventyret vaart brakt Team CRMA til Mukjar, Vest-Darfur. Det er fint her, for all del. Til aa vaere Darfur, lissom.

Jeg maa ha kommet akkurat for sent til barnetoget

Bortsett fra de aapenbare forskjellene naar det gjelder naeringsmidler fra en nordmanns gjennomsnittsfeiring, har ogsaa aktivitetene vaert noe annerledes. Daarlig med 17. mai-tog og katta i sekken for aa si det saann. Jeg proevde aa faa med en kollega paa saks-papir-stein i morges, men det tok ikke helt av. Helikopter fikk jeg fly, derimot, og om vi tar en lang runde fra 17. mai-tog til tog til transportmiddel faar vi helikopter vettu. I dag gikk det selvfoelgelig i norsk musikk paa turen. Hopalong Knut og Jokke og DDE og saa hadde jeg pinadoe Ja, vi elsker ogsaa! Da ble det stemning da, der vi floey over oerkenlandskap og kikket ned paa straatak og jordhytter! Siden nasjonaldagen her er som en hvilken som helst annen arbeidsdag, har jeg hatt min daglige dose moeter med offentlig ansatte og FN-styrker. Foerst med kommisaeren i Mukjar fylke, deretter med lederen for Thailands militaerstyrker i FN-bataljonen her. Komplett med sebramoenstret sofa og Buddhist-alter paa kontoret, og “Peace Garden” innimellom brakkene der jeg pent fikk posere for bataljon-fotografen. Et lite stykke Norge i et lite stykke Thailand i et stort stykke Sudan.

Etter at de noedvendige moetene var unnagjort, tok jeg med sjaafoeren paa shopping. Naa viste det seg at det er ikke saa farlig stort utvalg i matvareveien i Mukjar. Men jeg var heldig og fikk de fire siste eggene som fantes paa markedet, lokal melk fra lokale kyr (eller geiter, det er litt uklart) og mel – saa det ble pannekaker til dessert i kveld! Sammen med mango, peanoetter og Pepsi var det nesten som aa vaere i Hommelvika en varm mai-kveld. Varmen har Sudan fikset for oss i hvert fall!

Legg merke til flagget i chipsen! Og sloeyfen paa bestikkholderen! Og 17. mai-sloeyfene paa samtlige! Hurra!

 

Ikke helt som hjemme akkurat, der jeg tenker det gafles poelser og vafler til den store gullmedaljen.  Men denne nasjonaldagen har da utmerket seg paa den maaten at den har vaert helt ulik alt annet jeg har opplevd av 17. mai’er. Og det har jo vaert en fortreffelig dag! Korpsmusikk og vaniljestang eller ei. Gratulerer med dagen kjaere nordmenn, og spesielt sender jeg noen varme tanker til de av dem som er ute i den store, ikke-norske verden.

Ventelisteliv

Naar man bor i et land uten bemerkelsesverdige tradisjoner for verken flysikkerhet, pilottrening eller vedlikehold av flyvemaskiner (det eneste bemerkelsesverdige er vel den paafallende mangel paa saadan), har man i realiteten to alternativer for mennesketransport luftveien: Verdens Matvareprograms UNHAS (Humanitarian Air Service) eller UNAMID (FN-misjonen i Darfur). Og det er ikke bare aa logge seg inn paa lastminute.com og dra kredittkortet. La meg. UNHAS krever at du bestiller plass 72 timer i forveien. Da sender jeg en mail til vaar admin-assistent i Khartoum som sender en mail til UNDPs transportenhet som sender en mail til UNHAS. De setter saa sammen en passasjerliste, som gaar runden innom diverse sikkerhetsinstalter, som godkjenner (eller lar vaere aa godkjenne, av ymse grunner) navnene paa listen. Dagen foer avgang faar man beskjed om 1) om man fremdeles er paa listen, og 2) naar flyavgangen er. Om man da ikke befinner seg paa listen, er det et hurlumhei av aktivitet for aa finne ut hva som gikk galt (var navnet stavet feil? Var stemplet uklart?) og finne alternativer for aa komme til destinasjonen i tide for det som helt sikkert er et viktig moete. Det er som regel veldig viktige ting som skal naas naar man ikke er paa den listen.

Som bringer meg til flyalternativ nummer to. UNAMID. Naa, UNAMID har en egen seksjon som kun har som oppgave aa putte folk paa fly, saa deres manglende evne til aa gjoere nettopp dette kan bare sies aa vaere imponerende. For aa faa fly med UNAMID fyller man ut et skjema (minst 48 timer i forveien), og deretter reiser man til helvete og tilbake for aa faa det riktige antallet og fargekombinasjoner i stempler og signaturer paa dette skjemaet. Er du litt uheldig, og maa endre noesomhelst, skal du kunne fremvise aatte (8!) stempler i innsjekksskranken. Se dette prakteksemplaret. Fylt ut, mailet til Khartoum, signert av sjefen min der, mailet til UNDP, stemplet, sendt tilbake til meg, signert to ganger av meg pluss et ‘vitne’, og da foerst begynner moroa med UNAMID. Tre forskjellige seksjoner skal stemple og signere, og jeg kan garantere at i alle disse er han med stemplet ute til lunsj og hun eneste som kan signere er hjemme med sin syke katt. I dette tilfellet ble hele prosessen stoppet fordi mine to egne signaturer ikke var identiske nok. Etter at jeg garanterte at jeg var Marte Svare og at det var jeg som hadde skrevet begge, endte det med at beste loesning var blanko og ny underskrift. Det blir for dumt vettu. Deretter skal det godkjennes av seksjonen ansvarlig for transport av personell, som i seg selv er en oppvisning i unnasluntring og forvirring. Naar dette er gjort skal det nasjonale sikkerhetspolitiet stemple, og da, kanskje DA, er du heldig nok til ikke aa bli nedgradert fra listen fordi du ikke er UNAMID personell og derfor har laveste prioritet.

Og dette var kortversjonen. Naar alt gaar etter planen. Er det rart man blir litt tullete her? Vi er helt avhengige av baade UNAMID og UNHAS for aa naa de noe avsidesliggende stroekene vi besoeker naa, og det er alltid Et eller Annet som ikke er helt som det skal. Uten unntak! Naa har vi to uker foran oss med minst seks transportetapper, og jeg er spent for hva de har opp ermet denne gangen.

Beyond the veil

Og apropos kvinner i muslimske land. For noen uker siden fant jeg en bok noen hadde lagt igjen i et gjestehus i Soer-Darfur, som jeg roesket med meg da jeg dro (hysjhysj). Den heter Beyond the Veil, og er skrevet av en marokkansk kvinne, Fatima Marnissi. Selv om den er ganske akademisk, og jeg jo ikke er saa veldig akademisk anlagt, har jeg sjelden laert saa mye og hatt saa mange utbrudd av baade «oi», «aha» og «selvfoelgelig». Den er paa engelsk, men anbefales paa det sterkeste for den av dere som oensker aa faa en bedre og dypere forstaaelser av dynamikken mellom menn og kvinner i muslimske samfunn, hvorfor og hvordan skikker og tradisjoner har faatt fotfeste, og hvilke utfordringer dette byr paa for muslimske kvinner og menn i dag.

En ny utgave av boken er tilgjengelig fra 1. mai 2011 paa Amazon: http://www.amazon.co.uk/Beyond-Veil-Fatima-Mernissi/dp/0563564121/ref=sr_1_2?ie=UTF8&qid=1305397781&sr=8-2

Kvinner i Darfur

I løpet av de siste par ukene i Darfur har jeg opplevd en voksende uro, basert på to sjokkoppdagelser jeg har hatt denne tiden. Jeg innrømmer gjerne at sjokkene kan ha kommet av min egen naivitet, men jeg synes likevel det er verdt å fortelle om. For jeg synes man Skal bli sjokkert av slike ting, selv om man kanskje kan forvente det. Det handler om kvinner i Darfur.

Synet på kvinner her er interessant. Det er litt vanskelig å forklare (til og med for meg selv). På ett vis har jeg aldri opplevd mangel på respekt for kvinner her, selv om det er et veldig segregert samfunn. Respekt er en verdi og oppførsel som settes meget høyt i Sudan. Respekt for eldre, for profesjonelt høytstående, og for det annet kjønn – det er en merkbar forskjell her fra andre arabiske og muslimske land jeg har vaert i. Kvinner kan utdanne seg, stemme, stille til valg og kjøre bil, som i sammenligning med andre land i Midt-Østen faktisk ikke er så verst. På den annen side, dette betyr ikke at kvinner på noen måte er likestilt med menn. I Khartoum er det en viss forståelse for at likestilling av menn og kvinner er en viktig del av utviklingen i Sudan, men selv om det snakkes mye om det mangler det i praksis. Og når man kommer ut på landsbygden – det er da man virkelig merker at Sudan har langt å gå før kvinner vil nyte av samme muligheter som menn.

Det første sjokket fikk jeg under planleggingsfasen av de pågående workshopene. Oi som de uffet og akket seg i regjeringen da de fikk høre hvor mange kvinner vi krevde at deltok på hver workshop. Tre! Tenk det! Vi krever at minst ti prosent av deltakerne er kvinner. Med rundt 25 deltakere er ikke dette mer enn tre, men det er ikke alltid at engang så mange møter opp (og/eller har blitt invitert av regjeringen). Da vi forhandlet om betaling av deltakere, foreslo vår mann i regjeringen hjelpsomt at vi kanskje bare trengte å betale de mannlige deltakerne, ikke kvinnene – det var et bra kompromiss, var det ikke? Jeg var så provosert at jeg hadde røyk ut av ørene på dette punktet. Heldigvis var min kollega Helena der til diplomatisk å si at vi behandler alle deltakere likt, uansett kjønn. Det er som sagt ikke mangelen på respekt som er slående, men den genuine tro, av både menn og kvinner, at kvinner faktisk ikke er like smarte eller like mye verdt som menn. Helena fortalte meg om gangen da hun fikk et klapp på skulderen og et velmenende kompliment fra en sudansk kollega: “Du er veldig dyktig, du er nesten like flink som en mann”!

Det rusker hardt i meg når jeg hører sånt. Men det er dette vi har å jobbe med. Menn som har tatt del i våre workshoper i Darfur mener genuint at det er mer enn nok kvinner rundt i regjeringsposisjoner og i samfunnet generelt (“bare se på denne workshopen! Hele tre kvinner!”, osv.). Vi forsøker alltid å fokusere på kvinner og likestilling i vårt arbeid, siden det ofte er ignorert, og/eller glemt, av befolkningen her. Problemer som blir brakt opp av kvinnene handler ofte om helsetilbud og mangel på jordmødre, utdanning, manglende forståelse i samfunnet for potensialet kvinner har, tidlig ekteskap (jenter så unge som 12 år blir giftet bort av familien) og vold mot kvinner. Det er det siste som har opptatt mye av oppmerksomheten min i det siste, og som gav meg sjokk nummer to tidligere denne uken. Under diskusjonen om vold mot kvinner argumenterte en av de mannlige deltakerne at Koranen sier kvinner er underlagt menn, og at som muslimer skal folket i Darfur leve deretter. Dette er et argument jeg har hørt flere ganger før, og selv om jeg blir helt fortørnet av det, holdt jeg meg stille. Men jeg satt ikke stille lenge. Hans neste argument var nemlig at siden mannen jobber hardt hele dagen, og bruker så mye energi og tid på å fø familien, er han veldig sliten når han kommer hjem. Om konen da ikke oppfører seg som han ønsker, er det klart han har lov til å banke henne opp! Mannen har ikke bare rett til dette ved å være overlagt kvinnen på alle måter, det er også å forvente og akseptere for både kvinner og menn.

For første gang måtte jeg sette ned foten og be en deltaker ti stille. Det er ille nok at kvinner ikke er likestilt menn på noe vis her i Darfur, men å aktivt forsvare og promotere vold mot kvinner på denne måten, er helt uakseptabelt. De andre deltakerne flirte det bort, antok at han satte det på spissen for å gjøre et poeng, men virkeligheten er nok dessverre slik at mange menn her deler hans mening. Vi har en lang lang vei å gå, det er sikkert. Respekten jeg nevnte tidligere er tydeligvis forbeholdt det offentlige rom, mens vold i hjemmet er en helt annen sak.

Så det er her jeg står nå. Naivitet knust. Jeg er stadig på jakt etter det magiske argumentet som får mennene i rommet til å si Ahaaa nå forstår vi, selvfølgelig skal vi forandre oss og kulturen vår til fordel for kjønnenes likestilling og likeverd! Inntil det skjer, som nok er en stund enda, får vi bare holde det gående og vise med eksempel at kvinner også kan.

Ut i felten

Jeg og teamet er for tiden på en seks-ukers Tour de Darfur, hvor vi skal reise til de åtte localities (= fylker) i Vest-Darfur for å innhente informasjon fra lokalbefolkningen. Nå befinner vi oss i Kulbus, knappe 450 meter fra grensen til Tsjad. Jeg hører rykter om at de har øl der, men jeg har ikke våget meg over grensen. Ikke at jeg kan heller – uansett hvor vi skal, må vi ha med oss en bevæpnet patrulje fra UNAMID (FN-misjonen i Darfur). Denne består vanligvis av en firhjulstrekker (med oss i) pluss to pick-uper med seks bevæpnede etiopiske soldater i hver. Det føles litt drøyt å engasjere 12 soldater og tre sjåfører for å kjøre 800 meter fra FN-leiren til møtelokalet i “byen”, men regler er regler. I morgen skal vi kjøre i konvoi til Seleia, en kjøretur på omtrent 7 mil, som kommer til å ta rundt 4 timer. Det er ikke noen Autostrada her, for å si det sånn.

Dette er den delen av jobben jeg liker best. Å være ute i felten, møte “vanlige” mennesker i Darfur og høre hva de har å fortelle. Og det er ganske mye! Vi har hatt to workshops til nå, en i Geneina (hovedstaden i Vest-Darfur) og en i Kulbus (denne støvete landsbyen med 11 000 innbyggere). Folk deler bekymringer om dårlig infrastruktur, væpnet konflikt, mangel på utdanningsmuligheter og jobbtilbud, og alt mulig annet som måtte oppta dem. Det er lite av det meste på et sted som dette. Preget av konflikt, fattigdom og dårlige helse- og utdanningstilbud, blir befolkningen fanget i en sirkel av fattigdom. Informasjonen som befolkningen deler med oss inneholder prioriteringer av behov i lokasamfunnet, og vil bli brukt som grunnlag for en langsiktig planleggingsprosess for statsregjeringen i Vest-Darfur. Igjen, basert på denne planen, vil internasjonale og sudanske aktører kunne tilpasse seg lokale behov og prioriteringer, og vite at deres prosjekter og planer er i tråd med de faktiske behovene på bakken. Slik det er nå er det en alvorlig mangel på god og strategisk planlegging blant aktørene i Darfur. Penger strømmer inn til humanitære prosjekter uten at krav settes til bakgrunnsinformasjon eller langsiktige overordnete prioriteringer og strategier. Og det er jo helt tullete! Det betyr med andre ord at veldig mye av bistanden som gis til Darfur ikke reflekterer faktiske lokale behov, hvilket igjen betyr at bistanden som gis her kan ha (og definitivt har hatt) alvorlige negative konsekvenser for lokalbefolkningen. Avhengighet av bistand og forstyrrelse av lokale markedsmekanismer, økt prisnivå og forverret produksjon, er eksempler på hvordan dårlig utført bistand kan påvirke lokalsamfunn.

Så ja. Det er dette jeg driver med for tiden. Det blir spennende å se om CRMA kan være med å snu denne trenden i Darfur. Jeg ville ikke vært her om jeg ikke tror det selv! På UNDP Sudans hjemmeside kan dere forresten lese pressemeldingen om arbeidet til CRMA i Vest-Darfur (engelsk). Og trass i mangel paa dusj, strøm og privatliv, er det jo utrolig artig og spennende å farte rundt i ørkenødet som er Darfur..!

 

 

Litt luksus

En venninne fra Khartoum kom på besøk i forrige uke, og jeg lurte henne til å bytte den relative luksusen i FNs gjestehus mot en natt i det grønne huset. Uten strøm, uten trykk i dusjen, uten noe saerlig i det hele tatt. Vi som bor her er jo vant med livet her, men det er snedig å se det fra andres perspektiv noen ganger. Det er jo faktisk utrolig kult med strøm hver dag, for eksempel, eller en dusj som har nok kraft til å skylle såpa ut av håret. Uansett var det veldig trivelig med fintbesøk fra Khartoum, vi åpnet en flaske Prado (‘spirit’ fra Kamerun) og hadde en veldig fin kveld.

Bortsett fra at det selvfølgelig er utrolig koselig å få besøk av gamle kjente, er det også alltid litt julaften når det kommer folk fra Khartoum. Julia hadde med jordbær, fersk chilli (trass i chilli-trærne som det er bilde av i forrige innlegg får man ikke tak i ferske røde chilli her), koriander og – hurra! – kake! Jeg fikk hakeslepp og ble veldig veldig glad da jeg åpnet posen hun hadde med. Jeg har spist en skive kake hver dag siden torsdag. Jooo, den begynner å bli litt tørr nå. Men her kaster man ikke bort god kake bare fordi den har tørket inn! Og og og enda en ting! På torsdag spiste jeg jordbær til frokost. Toppen av lykke? Jeg tror nok det. Jeg er åpen for forslag, men det skal være noe ganske spektakulært for å være bedre enn jordbær i Darfur.

 

Hjemmekontor og jordbær til frokost - en fantastisk kombinasjon!

Bønder i byen

Det jeg savner kanskje mest av alt her i Darfur er muligheten til å være ute i naturen, ute i frisk luft, ute av byen. El Fasher er omgitt av en dyp grøft så folk ikke skal kunne bevege seg «ukontrollert» ut og inn av byen, og man skal ikke reise langt før man er påkrevd reisetillatelse, sikkerhetsklarering, stempel fra sjefen og nasjonale sikkerhetsstyrker, bevæpnet eskort og en haug andre mer eller mindre uoppnåelige godkjenninger. Som hvit kvinne kan jeg heller ikke bevege meg stort på egen hånd utenfor huset, og selv om jeg aldri har følt meg utrygg verken på dag eller kveldstid, blir vi frarådet å traske for mye rundt på egenhånd. Og selv om jeg er trygg, blir det uansett slitsomt i lengden med all den oppmerksomheten min hvit-hvite hudfarge tiltrekker seg. Jeg har ikke blitt brunere siden jul, for å si det sånn.

Derfor var det så ekstra morsomt og deilig å besøke gården til min kollega, Salah, i Sør-Darfur i forrige uke. Gården ligger inne i byen, så vi slapp å skaffe de 800 stemplene som vanligvis skal til for å slippe ut. Det er ikke store gården etter norsk standard, men det var grønt og grønt og grønt! Og stort nok til at man ikke kunne høre trafikken fra veien. De dyrker hovedsaklig chilli, og litt paprika, auberginer og urter. Jeg var veldig begeistret over illusjonen om å være ute i naturen, og også fordi jeg så chilli-trær for første gang i mitt liv. Sikre kilder påstår de er chilli-busker, men jeg mener bestemt de er små trær. Stilig var det uansett! Nedenfor er noen bilder fra ekskursjonen.

Chilli-trær!

Jeg ved et kjempetre, som faktisk var tre trær som har grodd sammen. I sann FN-stil. United Nations og alle sammen sammen liksom. Legg også merke til min nye slangeskinnsveske, som jeg og Ambika fikk av guvernøren i Vest-Darfur. Fine greier.

Mine kjære kollegaer Ambika og Iqbal

Vanningssystemet, og kjekkasen ansvarlig for det

vektklubb.sd

Denne fine januarkvelden tilbringer jeg på takterassen på Bougainvilla Guesthouse i Khartoum, og det er faktisk ganske kjølig – rundt 20 grader, som er noe av det kaldeste jeg har opplevd i Khartoum. Jeg kom tilbake til Sudan i går kveld etter fire lange og veldig avslappende uker hjemme i Hommelvik. Det er fint å være tilbake igjen. Når man er uthvilt og energisk er dagliglivet her både morsomt og underholdende (og  tilsvarende fantastisk frustrerende når man er sliten og lei). Jeg hadde nesten glemt hvor morsomt og lærerike de dagligdagse samtalene og diskusjonene med sjåfører og sudanske kolleger er!

På vei til arbeid i morges snakket jeg og Osama, sjåføren, om vår kollega Margunn som nettopp har fått barn. «Margunn er veldig svak», sa han. Uffda tenkte jeg, har hun blitt syk? «Jeg forstår ikke hvorfor, men det virker som hun liker å være svak, og vil ikke prøve å bli stor engang», fortsatte han. Aha. Med «svak» mener han tynn. I Sudan blir det sett som positivt for en kvinne å være stor, tjukk, kraftig, «sterk». Det viser at du har litt å rutte med, samtidig som at all form for fysisk aktivitet selvfølgelig er helt ukjent for disse kvinnene. Da jeg var på et treningsstudio i Khartoum ble jeg fascinert over de lokales generelle innstilling til trening. På tredemøllene gikk de i 2 km i timen. 2 km! Har du prøvd det? Det er faktisk ganske vanskelig å gå Så Sakte. Flere av damene der uttrykte bekymring for at jeg svettet og var rød i ansiktet. Greit at jeg trener liksom, men jeg trenger jo ikke ta helt av. Og når de er gravide er det i hvert fall ikke noe hopp og sprett, hvem vet hva som da kan skje! En gravid tidligere kollega ble til og med spurt om hun kunne flytte kontoret sitt til førsteetasjen så hun skulle slippe å gå de 14 trinnene opp til kontoret sitt flere ganger om dagen. De lokale var genuint bekymret. På samme måte som Osama er bekymret for Margunn. Men Margunn var altså frisk og fin, selv om hun jo er slank, og så fikk vi oss i tillegg en god latter.

Jeg er forberedt på at alt av vakter, sjåfører og lokale kolleger som jeg kommer til å treffe i El Fasher i morgen vil kommentere på hvordan jeg ser ut. Om jeg har lagt på meg eller gått ned i vekt. Sikkerhetsvaktene på UNDP virker mer oppmerksom på gram som går på og av meg enn jeg selv er. Hvis de synes jeg har lagt på meg, er det store smil og klyping i overarmene. Om de synes jeg ser tynnere ut, spør de om alt er ok og insisterer på at jeg tar en kjeks. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fortalt sudanesere at vestlige kvinner vanligvis ikke setter pris på å bli kal feit, selv om de mener det som et kompliment. Så langt har det ikke synket helt inn, men jeg fortsetter med min beskjedne kulturelle undervisning i håp om at jeg en dag skal få et kompliment når dette årets (potensielle) joggeturer begynner å vise resultater. Men om ikke joggeturene funker på midjemålet har jeg i alle fall ett land hvor ekstrakiloene blir verdsatt..!